Min drøm var å bli journalist, men med en underliggende ADHD-diagnose og lese- og skrivevansker, ble det vanskelig å ta utdanning. Jeg fullførte ti år på grunnskolen, men i stedet for å få bestått til eksamen på videregående, fikk jeg uføretrygd til 18-årsdagen.
Det var vanskelig å akseptere, for jeg har alltid ønsket å jobbe og bidra til fellesskapet. Men når samfunnet er bygget opp som i Norge, er det ikke alle som får ønskene sine oppfylt.
I stedet for en vanlig jobb har mitt yrkesliv bestått av arbeidspraksis hos mange bedrifter. Ofte har det gått bra, men jeg har også opplevd bedrifter som trekker seg fra samarbeidet så snart NAV-støtten går mot slutten – og de må betale lønnen min selv. Sånt minner om sosial dumping – og får sånne som meg til å føle seg mindre verdt.
At det ikke er lett å være annerledes i et samfunn som er designet for A4, ser man i statistikken. Tall fra SSB viser at over 1 av 10 nordmenn står utenfor arbeidslivet, selv om bedriftene mangler ansatte til 53.000 jobber. Det er med andre ord noe som er galt.
Min teori er at arbeidslivet selv har skapt mange av problemene de nå sliter med å løse.
I dagens arbeidshverdag skal alt være strømlinjeformet, lynraskt og effektivt. Resultatet er at stadig flere går tomme og sliter seg ut. Mange av dem blir en del av utenforskapet – og dermed blir det færre igjen til å gjøre de jobbene som trengs.
At tallet på mennesker i utenforskap er høyt, skyldes ikke at vi som står på utsiden ikke vil bidra. Utfordringen er at vi sjelden får sjansen til å jobbe på premisser som gjør det mulig for oss å lykkes. Mange av oss har utfordringer som gjør at vi ikke klarer å gjøre jobben like raskt med en gang, men i noen tilfeller kan vi gjøre den bedre over lengre tid.
For vi kan bidra med mye, bare vi får backing fra bedriftene. I stedet for å møte oss med krav fra første dag, må de legge forholdene til rette så vi føler oss trygge. Og når tryggheten er på plass, da kan de begynne å kreve. Tilbake får de motiverte og lojale ansatte med innsikt i hvordan ting fungerer for folk som er annerledes.
Det er sjelden arbeidsinkludering blir løftet frem som en del av løsningen på samfunnets problemer. Selv ikke med eldreomsorg som årets store valgkampsak, snakker politikerne om mobilisering av oss i utenforskapet som en mulighet. Det virker som de ikke tar innover seg at det allerede mangler 13.000 ansatte i helsevesenet – og at eldrebølgen vil gjøre det enda vanskeligere å finne folk i fremtiden.
For meg er det rart at ikke flere politikere snakker om potensialet i å koble bemanningsutfordringene i helsevesenet med mulighetene i tilrettelagt arbeid – særlig når det finnes sykehjem som har skjønt det.
I sommer begynte jeg å jobbe på Lambertseterhjemmet i Oslo, hvor de satser på arbeidsinkludering for å forbedre tjenestetilbudet. I samarbeid med OsloKollega, arbeidsinkluderingsbedriften jeg jobber for, har de kartlagt arbeidsflyten på sykehjemmet. Resultatet viste at helsepersonell brukte mye tid på oppgaver som matlaging, oppvask og skittent sengetøy. Dette er oppgaver som helsefaglig personell ikke bør bruke tiden sin på, men som vi på utsiden av arbeidslivet gjerne vil ta ansvar for.
Nå jobber flere av oss som matverter og vaskeri-medarbeidere på Lambertseterhjemmet, så helsepersonellet kan bruke mer tid på pasientene.
Selv jobber jeg i vaskeriet to dager i uka, og der trives jeg kjempegodt. Så godt at jeg håper Lambertseter-satsingen blir en byggestein på veien mot noe større. Kanskje kan det bli en modell for arbeidsinkludering i helsevesenet? Kanskje kan det overbevise politikerne om å satse på arbeidsinkludering som tiltak for å løse fremtidens bemanningsutfordringer – og kanskje kan det bli min egen vei fra utsiden til innsiden av arbeidslivet?
