Hvert år produseres det over 8 milliarder strømpebukser. De fleste er laget av plast og brukes bare en gang eller to før de går i stykker og havner i søpla. Det genererer en årlig avfallsmengde på 103.000 tonn – og veier like mye som 8000 dobbel-decker-busser.
– Strømpebuksen som rakner er blitt selve symbolet på planlagt foreldelse, eller planned obsolesence, sier Tone Skårdal Tobiasson, forfatter, journalist og redaktør til Finansavisen.
Det betyr i korte trekk at et selskap designer et produkt for at det skal gå i stykker raskt, så de aldri går tom for kunder å selge produktene sine til.
Hvorfor selge noen millioner strømpebukser som det er umulig å ødelegge, når man i stedet kan selge milliarder som rakner etter en kveld?
Strømper som kunne trekke en bil
24. oktober 1939 ble de første nylonstrømpene lagt ut for salg. Det amerikanske selskapet Dupont, som stod bak nyvinningen, reklamerte med at nylonstrømpene var så solide at man kunne trekke en bil etter dem, uten at de revnet.
Det var bra for kundene, men produsentene fryktet snart at det ville bli dårlig butikk. For hvorfor skulle de selge noen millioner strømpebukser som det er umulig å ødelegge, når de i stedet kunne selge milliarder som rakner etter en kveld?
For å sikre høy etterspørsel blant kundene begynte produsentene snart å lage et dårligere og dårligere produkt. Til slutt endte de opp med det vi i dag kjenner som engangsstrømpebukser.
Anna Schytte Sigaard er klesforsker på Oslo Met. Hun har gått gjennom klesavfallet i norske husholdninger og det hun fant mest av var nettopp nylonstrømpebukser.
– Vi har fått inn vanvittige mengder strømpebukser. Det er et plagg som blir sett på som et engangsplagg av kvinner. De fleste forventer ikke at en strømpebukse skal vare mer enn en kveld – i alle fall ikke de tynneste nylonstrømpene, sier hun.
Les også: På dumpsterdiving med klesforskere
Les hele saken her
At strømpebuksa har gått fra å være et produkt som det nesten ikke var mulig å ødelegge, til å bli et produkt som går i stykker etter førstegangs bruk sier mye om den utviklingen moteindustrien har vært gjennom de siste ti-årene.
Ikke bare har strømpebuksene blitt så dårlige at Lindex bruker reklamekroner på å overbevise deg om at de går i stykker fordi du tar dem på deg feil (tenk om de heller hadde brukt ressursene på å lage holdbare produkter). De har også blitt så billige at man kan kjøpe en 5-pakning på Coop for 69 kroner. Det er mindre enn en liter melk, og når et produkt blir så billig slutter de fleste å ta vare på det.
Resultatet er at nylonstrømpebuksene hoper seg opp i restavfallet, vikler seg inn i sorteringsanleggene og stopper dem fra å fungere effektivt, før de til slutt blir brent eller havner på deponi.
Tekstilindustriens svar på engangsplast
På sin vei fra en fabrikk i Asia til en søppeldynge nær deg, står nylonstrømpene for meningsløst store klimautslipp fra både produksjon, transport og forbrenning. Dessuten slipper de ut store mengder mikroplast i naturen – og det lar seg som kjent ikke bryte ned.
– Strømpebukser er tekstilindustriens engangsplast, sier Daniel Clayton, og forteller at de fleste strømpebuksene er laget av polymer, som er hovedkomponenten i den samme plasten vi bruker i plastposer og flasker. Clayton er gründer av The Legwear Company, og en av dem som har startet egne selskaper for å utvikle bedre alternativer.
Bør engangsstrømpebukser forbys?
For ganske nøyaktig ett år siden innførte myndighetene et forbud mot å selge produkter som q-tips, bestikk, tallerkener, glass, sugerør og matbeholdere som er laget av plast og designet for engangsbruk.
Hensikten var å redusere negative miljøkonsekvenser av plastprodukter som det finnes alternativer til med god funksjon, overkommelig pris og miljømessige fordeler. I strømpebukse-bransjen finnes det nå en rekke selskaper som lager strømpebukser av resirkulerte materialer, leverer produkter med levetidsgaranti og det til en pris som de fleste har råd til. Derfor er det vanskelig å forstå hvorfor ikke engangsstrømpebukser allerede har havnet på forbudslista – for det hadde den etablerte bransjen fortjent.
Når man ser til historien bør ikke selskaper som bevisst har designet produktene sine så dårlig at kundene ikke kan unngå å ødelegge dem, lenger få lov til å selge produktene i Norge. Spesielt ikke når den ønskede ødeleggelsen får konsekvenser for planeten vår.
