I 2008 suste Barack Obama inn på den politiske stjernehimmelen. Med slagord som «Change we can believe in», «Yes we can» og visjoner for fremtiden, tok han verden med storm.
Det har rent mye vann i havet på de årene som har gått siden Obama inntok Det hvite hus. Det er heller ikke sikkert en visjonær valgkamp hadde fungert like bra etter at verden har blitt utsatt for trumpisme, pandemi og krigen i Ukraina.
I skrivende stund savner jeg likevel politikere med visjoner for fremtiden, her jeg sitter og oppsummerer inntrykkene fra vårt eget lokalvalg.
De siste ukene har jeg blitt bombardert med kortsiktige budskap om kutt i eiendomsskatt, billige månedskort og flere sykehjemsplasser.
Jeg har sett smilende partiledere, byråds- og ordførerkandidater posere foran intetsigende slagord som «Muligheter for alle» (Høyre), «Alle skal med» (Arbeiderpartiet) og «Venstre tar Norge framover». Jeg har opplevd at partiledere diskuterer så busta fyker i beste sendetid – uten at innholdet i debattene har gjort nevneverdig inntrykk.
Det øyeblikket jeg virkelig husker er hånlatteren fra partilederne da NRK kjørte håndsopprekning i sin første partilederdebatt. «Hvem av dere partiledere tror Norge er på god vei til å nå klimamålet om utslippskutt på 55 prosent i 2030?», spurte programleder Atle Bjurstrøm. Jonas Gahr Støre var den eneste som rakk opp hånda, mens resten av partilederne lo høyt av hele greia.
Selv synes jeg ikke det er noe gøy at 8 av 9 politiske ledere har mistet trua på at vi skal klare å levere på det viktigste målet i norsk politikk. Tvert imot er det blodig alvor.
Jeg tror den manglende tiltroen blant partilederne er en god indikasjon på hvor viktig det er at flere får tilbake trua på at det faktisk er mulig å omstille Norge til et grønnere og mer inkluderende samfunn. Spørsmålet er hva omstillingen egentlig innebærer – og det er her den visjonære politikken glimrer med sitt fravær.
Skal vi lykkes med rask omstilling av Norge, nytter det ikke bare med rasjonelle argumenter. Vi trenger engasjement som flytter samfunnet fremover – og skaper bevegelse i opinionen. Det skjer tidvis når mange nok blir forbanna nok, men sinne er sjelden en god oppskrift på konstruktiv samfunnsutvikling. I stedet må vi gi folk noe å glede seg til.
Derfor trenger vi politikere som forteller oss hvordan de tror samfunnet vil se ut på den andre siden av omstillingen. Vi trenger visjoner og fremtidsbilder som begeistrer – og vi trenger konkrete eksempler på hvordan verden fungerer når vi er i mål.
Når vi har forstått det, blir det kanskje enklere å akseptere at Norge må gjennom tøffe tak for å komme helskinnet ut på andre siden. Det blir kanskje mulig for flere å forstå at de grepene vi tar i dag, vil komme barna våre til gode i morgen. Kanskje blir det til og med mulig å vinne valg på fremtidsrettet politikk – og ikke bare på kortsiktig valgflesk.
