I løpet av et liv kjøper gjennomsnittsnordmannen 42 mobiltelefoner, 16 TV-er, 69 anorakker og 5,5 tonn med møbler. Hvert år pusser en vanlig husholdning opp for over 35.000 kroner.
Måten vi produserer og forbruker på er årsaken til 90 prosent av naturødeleggelsene og 50 prosent av klimautslippene i verden.
Hadde alle levd som oss, måtte vi hatt 3,6 planeter for å reprodusere ressursene vi bruker opp i løpet av et år. I resten av verden er de mer nøkterne, men det globale forbruket er uansett dobbelt så høyt som naturen tåler.
For å komme i balanse må forbruket av naturressurser halveres. I Norge må vi kutte to tredjedeler. Det er ubehagelig på alle nivåer.
For folk flest krever det endring av livsstil. Vi må leve mer nøkternt enn vi har gjort de siste tiårene. Det er ikke lett i et samfunn som setter materiell velstand høyt på rangstigen.
For bedriftene betyr det omstilling til nye forretningsmodeller. Det er vanskelig uansett – og spesielt når resesjonen banker på døra.
Politikerne må ta opp kampen mot systemet. Det er risikabelt, for systemer har en tendens til å slå tilbake:
Snakk med velgere om at de må å endre livsstil – og du mister stemmer ved neste valg. Snakk med næringslivet om at de må endre forretningsmodell – og du blir nedrent av lobbyister som argumenterer for det motsatte. Snakk med Finansdepartementet om forbruksreduksjon – og du blir kastet på dør.
Alt ubehaget gjør det mest fristende å ignorere elefanten i rommet, for det er mye enklere å snakke om nye løsninger og skyve det virkelige problemet foran oss.
El-bilen er et godt eksempel. Isolert sett en viktig løsning på et enormt klimaproblem. Utfordringen er bare at naturressursene ikke er tatt med i regnestykket.
I en debatt i regi av Universitet i Oslo før jul sa Tom Julsrud, forskningsleder ved CICERO, at det ikke finnes nok kjente forekomster av mineraler i verden til å realisere forretningsplanene til Tesla alene. Grunnen er at produksjon av batteriene på en el-bil krever 15 ganger så mye mineraler, som en bensinbil. Når elbil-salget tar av, går mineralforbruket til himmels og Tesla advarer mot global mineralmangel.
Når el-bilindustrien ikke får tak i mineralene de trenger gjennom tradisjonell gruvedrift, vil de helt sikkert styrke arbeidet med å utvikle ny batteriteknologi og bedre løsninger for resirkulering av mineraler. Det er imidlertid lite som tyder på at det er nok, så sannsynligheten er stor for at jakten på nye kilder til naturlige råvarer blir intensivert. Det går på bekostning av sårbare naturområder – over og under vann.
El-bil-paradokset er et eksempel på at klima- og naturpolitikken ikke alltid harmonerer, men det er mest av alt et bevis på at man ikke løser et problem som er skapt av forbruk, ved å produsere mer av noe annet.
Så hva er egentlig løsningen?
Det finnes det som vanlig ikke noe enkelt svar på, men vi blir kanskje litt klokere hvis vi tør å stille tre ubehagelige spørsmål:
Spørsmål 1: Hva kan enkeltpersoner gjøre for å redusere forbruket?
Å kjøpe mindre høres ikke så vanskelig ut, men historisk har det å endre forbruksvaner vist seg å være utfordrende. Likevel er det ingen vei utenom: Vi må ta grep på individnivå hvis forbruket skal ned. Det første vi må gjøre er å slutte å kjøpe alle de tingene vi egentlig ikke trenger. Så må vi etablere delings- og ombruksvaner som gir oss bedre tilgang til flere av de tingene vi trenger – når vi trenger dem, slik at vi slipper å kjøpe alt mulig, bare for å bruke det en sjelden gang.
Å redusere eget forbruk høres ubehagelig ut, men det trenger ikke å være så ille. Ta klær som et eksempel: I dag har nordmenn i snitt 359 klesplagg i garderoben. Kutter vi to tredjedeler har vi fortsatt 120 klesplagg igjen. Supplerer vi med å leie antrekk når vi skal på fest og byttelåne med venner, er det mye som tilsier at du ikke trenger å ende opp med dårlig stil, bare fordi du vil ha en garderobe i balanse.
Spørsmål 2: Hvordan kan næringslivet planlegge for nedvekst?
Økonomisk nedgang har tradisjonelt ført til børskrasj, konkurser og arbeidsledighet. Det er selve skrekkscenarioet for økonomer som er fostret opp i forbruksøkonomien. Når pilene i økonomien går ned, peker alle på viktigheten av å øke forbruket.
“Kjøp mer ” er medisin for verdensøkonomien, men for naturen er det en kreftsvulst.
Selv om økonomene regjerer, er det et tidsspørsmål før endringene tvinger seg fram. Det er ikke så mange år til mangelen på enkelte råmaterialer blir reell. Når det skjer blir materialene dyrere og arbeidet med å utvikle nye modeller som sikrer bedre inntjening ved bruk av mindre materialer vil bli intensivert.
Selv om ombruk og resirkulering vil spille en vesentlig rolle i den sirkulære økonomien, vil det neppe være nok til å opprettholde en tradisjonell vekst. Derfor må vi planlegge for nedvekst; at selskaper selger færre produkter og reduserer inntektene sine, men øker lønnsomheten per produkt ved å ta betalt for bruk gjennom hele livsløpet gjennom utleie, abonnements- og delingsmodeller.
Dette kan på sikt føre til nye arbeidsplasser, bedre tjenester og et mer balansert naturavtrykk, selv om overgangen neppe blir knirkefri. Men så lenge alternativet er en forbruksmodell som etter hvert vil gå tom for råvarer – er en humpete overgang å foretrekke, fremfor en total katastrofe.
Spørsmål 3: Hva må politikerne gjøre for å stimulere til bedre ressursutnyttelse?
I dag er kunnskapsnivået om konsekvensene av overforbruk for lavt – og innsikten i hva som finnes av nye løsninger enda lavere. Det preger den politiske debatten om klima og natur. Den handler for det meste om fornybar energi og C02-utslipp – og altfor sjelden om hva som skjer når vi bruker opp naturressursene i verden.
For å endre samtalen trenger vi bedre oversikt. Derfor må vi gjøre som Finansdepartementet. Vi må lage et budsjett.
Norge trenger et nasjonalt råvarebudsjett som viser hvor mye råvarer vi forbruker i ulike bransjer, hvordan det påvirker naturen og hvor potensialet for ombruk og bedre ressursutnyttelse er størst.
Når oversikten er på plass har politikerne det instrumentet de trenger for å lage et rettferdig avgiftssystem som straffer overproduksjon og -forbruk – og belønner dem som får mest mulig ut av materialene de bruker. Det er helt nødvendig hvis vi skal gjennomføre kutt i det norske råvarebudsjettet – og sørge for at forbruket vårt kommer i balanse med naturen.
